Blåbær |
Leksikon - Planter | ||||||||||||||||||||||||
Litt om Blåbær
Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbær blir 10-50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som blir etterhvert brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blåe bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett.
UtbredelseBlåbær er ei vanlig plante i store deler av Europa, med unntak av området rundt Middelhavet. I Asia er den nokså vanlig i nord, men vanligere i nordvest enn i nordøst. I Nord-Amerika fins det kun en lokalitet, helt sør på Grønland. I Norge vokser blåbær i store mengder i lavlandet, da helst i nærheten av skog eller heier. Den forekommer opp til 1700 m.o.h. I Nord-Amerika kalles en lignende ær for blueberry, men da refererer en til Vaccinium corymbosum, som er en beslektet plante. AnvendelseBærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium. I folkemedisinen er bærene kjent for sin stoppende virkning ved diare og de skal også ha effekt på sukkersyke. Fra enkelte hold har det blitt hevdet at blåbær også har en meget gunstig innvirkning på synet[1]. Sammenhengen er imidlertid uklar, og har ikke blitt funnet i medisinske undersøkelser[2]. Referanser
Eksterne lenker
© This material from Villmarksliv is licensed under the GFDL.
Blåbær som urtemedisin
|