Villmark Bibliotek Leksikon Dyr Flaggermus Villmark - portalen for deg som liker natur og friluftsliv
 
   
Flaggermus PDF Skriv ut E-post
Brukervurdering: / 0
DårligBest 
Leksikon - Dyr
lørdag 17. mai 2008 17:44

Litt om Flaggermus

Flaggermus
Flaggermus
Vitenskapelig(e)
navn:
Chiroptera
Norsk(e) navn: flaggermus
Hører til: placentale pattedyr,
pattedyr
Antall arter: 1100
Habitat: mange forskjellige
Utbredelse: hele verden unntatt Arktis og Antarktis

Delgrupper:

  • flygehunder
  • småflaggermus

Flaggermus (Chiroptera) er en orden som består av forholdsvis små, flyvende pattedyr. Dette er de eneste pattedyrene som kan fly aktivt ved å slå med vingene ved hjelp av muskelkraft. Flere andre pattedyr kan glidefly, men ikke fly i egentlig forstand.

Det er beskrevet omkring 950 arter med flaggermus, men man regner med at det finnes omkring 1100. Dette gjør denne flaggermusene til den nest mest artsrike pattedyrordenen etter gnagere. Mer enn en 1/7 av alle jordens pattedyrarter er flaggermus. Artene fordeles på to hovedgrupper, som igjen består av tilsammen 18-19 familier. Hovedgruppen storflaggermus (Megachiroptera) inneholder bare én familie, nemlig flygehunder (Pteropodidae) og lever primært av frukt og/eller nektar som de lukter seg frem til. Samtlige øvrige flaggermus er småflaggermus (Microchiroptera), og de fleste lever av insekter.

Innhold

if (window.showTocToggle) { var tocShowText = "vis"; var tocHideText = "skjul"; showTocToggle(); }

Utseende

Flaggermus har et meget karrakteristisk utseende, og det er sjelden fare for forveksling med andre dyr. Til gjengjeld er mange av artene særdeles like, og artsbestemmelse kan være svært vanskelig.

Flaggermus er stort sett enten små muselignende eller hundelignende pattedyr med pelskledt kropp. Flygehuden på vingene mangler stort sett behåring. Vingene består av et dobbelt hudlag som er spent mellom kroppen og fire av fingrene, som er sterkt forlenget i forhold til andre pattedyr. Den første fingeren («tommelen») er formet som en klo. Mellom hudlagene går det nerver og blodårer. Vingespennet varierer mye fra art til art, fra 15 cm til 1,5 meter. På bakbeina har flaggermus fem klør, som den henger etter når den hviler. Den har også flygehud mellom bakbeina og halen. Flaggermus har skarpe tenner og kan spise opp mot 3000 insekter i løpet av en natt.

I Norge er det registrert tretten arter som alle tilhører glattneseflaggermusene (Vespertilionidae) og hører hjemme blant småflaggermusene. Norske og europeiske arter lever av insekter.

Atferd

De fleste flaggermus ser dårlig og er helst nattaktive (imidlertid har flygehunder godt syn). Bare unntaksvis kan man se flaggermus fly på dagtid. Om dagen gjemmer de seg vekk i sprekker, grotter samt huler, selv om noen arter også er dagaktive. Dette er helst tropiske arter. Flaggermus hviler hengende etter bakbeina, med hodet vendt nedover. Dette gjør at de kjapt kan komme på vingene. Det er oppdaget at flaggermus alltid tar til venstre når de flyr ut av en hule.

Flygedyktighet

Fingrene til flaggermus er tynne og sterke, og forbundet med hverandre med tynn hud. Mellom den femte fingeren, kroppen og beinene er det også tynn hud. Alle våre hjemlige flaggermus har flygehud mellom beinene og halen. Flaggermus som sitter på bakken, kan lette uten og først klatre opp til et startspunkt. Den spenner fra med vinger og bein. Flaggermusen kan ikke gli på stive vinger, slik fuglene kan, men må slå kontinuerlig med vingene for å beholde oppdriften.

Dvale

Fordi europeiske flaggermus lever av insekter, får de vanskeligheter når vinteren kommer og insektene forsvinner. Derfor går de i dvale. Når de går i dvale, synker pulsen fra omkring 500 slag i minuttet til bare ett slag i minuttet. Ved normal aktivitet har flaggermusen en kroppstemperatur opp mot 40 grader Celsius, men når de går i dvale synker temperaturen til nærmere 0 grader. Da må de tære på det oppsparte fettlaget. De kan miste opptil en tredel av den vekten de hadde før dvalen. Derfor er det viktig at de får i seg nok næring i sommerhalvåret. Dvalen varer i cirka 6-7 måneder. De som går først i dvale er oftest de eldre hunnene, så de voksne hannene, og deretter årets unger. Ungene kommer tilslutt fordi de ikke har rukket å vokse seg ferdig og må legge på seg mer.

Navigering

Flaggermus er helst nattaktive og de fleste artene orienterer seg med ekkolokalisering (også kalt biosonar), på linje med tannhvaler. Noen nektardrikkende flaggermus kan også se UV-lys om natten. Denne egenskapen brukes blant annet til å finne blomster med.

Når flagggermusen flyr sender den ut høyfrekvente lyder (ultralyd) som kalles sonarskrik eller orienteringsskrik. Lyden støtes ut med vingeslagene, så man kan hevde at små flaggermus, som må slå ofte med vingene, sender ut tettere med skrik enn store flaggermus. Ulike arter bruker også ulike orienteringsskrik, tilpasset sitt miljø. Når lyden reflekteres, danner flaggermusen et bilde ved hjelp av ekkosignalene. Orienteringsskrikene ligger i området 20-100 kHz, noe som er mer høyfrekvent enn hva mennesker kan oppfatte. De minste artene har de mest frekvente skrikene. Eksempelvis har dvergflaggermus et orienteringsskrik på ca. 55 kHz, mens den større trollflaggermusens skrik ligger på ca. 38 kHz. Flaggermus kan imidlertid i en viss grad endre på (tilpasse) skrikene sine, for eksempel gjennom å gjøre de mer høyfrekvente når den må navigere i vanskelig terreng (eksempelvis i skog), og mer lavfrekvente i lett terreng (eksempelvis over vann). Under søk sender flaggermusen ut orienteringsskrikene i forskjellige retninger ved å vri på hodet, som regel gjennom nesen eller munnen.

Habitat

De fleste flaggermusarter trives best i tropisk eller subtropisk klima, og bare et fåtall arter har sin utbredelse i temperert klima. Jo lenger nord eller syd man kommer, desto mindre blir artsrikdommen. På våre nordlige breddegrader finnes kun en fåtall arter, og i Troms og Finnmark er kun en art registrert.

De fleste artene holder seg bortgjemt i sprekker, grotter og små hulrom på dagtid, noe som gjør dem vanskelig å studere. Flygehundene er derimot ofte aktive også på dagtid.

Evolusjon

Flaggermus har trolig utviklet seg fra dyr med lignende bevegelsesmønster. Allerede for mer enn 50 millioner år siden levde flaggermus som nålevende arter. De utviklet seg fra insektspisende dyr.

Gruppen er tradisjonelt inndelt i flygehunder og småflaggermus, men en nyere inndeling i Yinpterochiroptera og Yangochiroptera har blitt foreslått.

Arter i Norge

Det er registrert tretten arter flaggermus i Norge, men det er usikkert om alle fortsatt finnes her. Samtlige arter som er påvist i Norge, er fredet. Slekter og arter listes nedenfor i alfabetisk rekkefølge i henhold til artenes vitenskapelige navn.

  • Vespertilionidae (glattneseflaggermus)
    • Barbastella
      • Bredøreflaggermus (Barbastella barbastellus)
    • Eptesicus
      • Nordflaggermus (Eptesicus nilssonii) (vår vanligste art)
      • Sørflaggermus (Eptesicus serotinus)
    • Myotis
      • Brandtflaggermus (Myotis brandtii)
      • Vannflaggermus (Myotis daubentonii)
      • Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus)
      • Børsteflaggermus (Myotis nattereri) (ett bekreftet funn i Norge)
    • Nyctalus
      • Storflaggermus (Nyctalus noctula )
    • Pipistrellus
      • Trollflaggermus (Pipistrellus nathusii)
      • Bånddvergflaggermus (Pipistrellus pipistrellus)
      • Pygmédvergflaggermus (Pipistrellus pygmaeus)
    • Plecotus
      • Langøreflaggermus (Plecotus auritus)
    • Vespertilio
      • Skimmelflaggermus (Vespertilio murinus)

Se også

Vampyr

Kilder

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Chiroptera ? bilder, video eller lyd
© This material from Villmarksliv is licensed under the GFDL.

Sist oppdatert fredag 10. august 2018 17:11
 

Diskuter denne artikkelen
Du må logge inn eller registrere deg for å skrive kommentar.