Villmark Bibliotek Leksikon Dyr Ulv Villmark - portalen for deg som liker natur og friluftsliv
 
   
Ulv PDF Skriv ut E-post
Brukervurdering: / 0
DårligBest 
Leksikon - Dyr
lørdag 17. mai 2008 16:35

Litt om ulven

      Whoops! Mente du Varg?
Ulv
Ulv
Ulv
Vitenskapelig(e)
navn:
Canis lupus
Norsk(e) navn: Ulv
Hører til: ulver
Antall arter: 4
Habitat: Skog, steppe og ørken
Utbredelse: Se Utbredelse

Underarter:

Eurasiske ulver:

Amerikanske ulver:

  • Mackenzie Valley ulv
  • Nordamerikansk steppeulv
  • Østlig tømmerulv
  • Arktisk ulv
  • Meksikansk ulv

Hunder:

  • Dingo
  • Tamhund

Gråulv, vanligvis kalt ulv er en av flere arter i hundeslekten, som tilhører hundefamilien. Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule. I Norge refererer vi gjerne til både arter og underarter når vi sier ulv, varg, gråbein eller skrubb, men i virkeligheten er ulven i Norge kun en av mange underarter. Denne kalles vanlig ulv.

Innhold

Beskrivelse

alt
Ulvens store labber gir den godt fraspark i snø
alt
Pelsen kan være tykk og isolerende og fargene varierer

Ulv er et hundelignende rovdyr og en av fire kjente ulvearter i verden i dag. Størrelse og vekt varierer i henhold til både geografisk spredning og underart. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store (også sett i forhold til dyrets størrelse) og runde. Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. Øynene er normalt gulbrune og ørene triangulære og stående. Den strittende pelsen i ansiktsregionen gir hodet et mye større inntrykk enn hva det egentlig har. Dekkhårene i pelsen forøvrig er slette og glatte og står noe ut fra kroppen. I visse regioner utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid, avhengig av klimaforholdene.

Normalt blir ulv ca. 70-80 cm høye og omkring 30-50 kg tunge, men det finnes og underarter som er både større og mindre. Den norske underarten har en gjennomsnittsvekt på ca. 40 kg som voksen. Tispene oppnår normalt 87-98 % av hannens kroppslengde og veier omkring 80-85 % av hannene. I vill tilstand lever ulven i ca. 4-8 år (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel.

De fysisk største ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Hviterussland, Alaska og Canada. Disse ulvene kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan nå opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg for en fullvoksen hannulv. Til sammenligning veide den største ulven som er registrert skutt i Norge ca. 65 kg.

De fysisk minste ulvene lever i de vestre delene av Asia, i Midtøsten og på den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på ca. 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.

Fargen på pelsen er svært variabel. Slik har den nordamerikanske ulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. Variasjoner i fargene gir ulven utmerket kamuflering, noe som gjør de nærmest umulig å oppdage i sitt naturlige habitat. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også en rekke eksempler på nærmest helt sort ulver. Det siste er ganske vanlig i visse nordamerikanske populasjoner, men heller ikke ukjent i Russland.

Atferd

Ulver er sosiale rovdyr som danner flokker og hevder revir. Flokken ledes av et alfapar (lederpar), som begge er dominante. Alfaparet er normalt de eneste dyra i flokken som formerer, selv om det skjer tyvparinger. Innad i flokken, som vanligvis består av alfaparet og deres avkom, er det også et hierarki blant de andre medlemmene. Nærmest alfahannen på rangstigen står en såkalt «betahann» (men det finnes ingen betatispe). Flokken samarbeider gjerne om å skaffe føde, men kan også dele seg opp i mindre jaktlag eller jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger større enn hver enkelt ulv.

Ernæring

alt
Ulv har utmerkede flokkegenskaper

Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg trenger den han minst 2,25 kg i gjennomsnitt. Amerikanske estimater hevder imidlertid at ulver i snitt gjerne spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet, om tilgangen på føde er tilstrekkelig. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det kan faktisk gå dagevis mellom hvert måltid. Da de først spiser kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid.

Ulv jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusokse og ulike andre hjortedyr, men om tilgangen på slik føde er begrenset tar den også mindre byttedyr. I Minnesota, der det finnes omkring 2 500 ulver, spiser hvert dyr i snitt 15-20 hvithalehjorter hvert år. I Skandinavia er elg hovedbyttet for ulven, men den nedlegger også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet om den må.

Ulv er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr , og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter typisk på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.

Mye tyder på at ulven som topp-predator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom å påvirke atferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe man regner som positivt.

Utbredelse

alt
Eurasia

Ulven hadde en gang i tiden det største utbredelsesområdet for noe pattedyr. Før nybyggerne kom hadde USA alene anslagsvis omkring 400 000 ulver. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og rundt 1970 var den så god som utryddet i store deler av USA og Vest-Europa.

Ulv finnes nå kun i deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia. Den er hundens progenitor og kan reprodusere seg med vanlige hunder. Avkommet kalles gjerne ulvehybrider men siden ulv og tamhund tilhører samme art er avkommet egentlig ikke hybrider, men bastarder.

Bestand

Den samlede bestanden av ulv er i dag trolig omkring 150 000-200 000 dyr, verden sett under ett. Størsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45 000-55 000), Canada (50 000-60 000) og Mongolia (25 000-35 000). Arten er således ikke i noen umiddelbar fare på verdensbasis, men det finnes en rekke faresignaler for lokale populasjoner.

I Europa som sådan finnes trolig ca. 55 000-70 000 ulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland og det gamle Øst-Europa. Innenfor grensene det gamle Vest-Europa er det tilsvarende tallet kun ca. 3 000-3 600 ulv. I Norden er bestanden trolig omkring 185-320 dyr, hvorav de fleste (125-175 dyr) i Finland.

I Nord-Amerika består bestanden av ulv av ca. 65 000-71 000 dyr, hvorav ca. 55 000-65 000 befinner seg i Canada alene. I Midtøsten er bestanden på ca. 2 500-3 700 dyr. I Asia består bestanden av ca. 32 000-41 000 dyr, hvorav de langt fleste (25 000-35 000 dyr) befinner seg i Mongolia.

Den helnorske ulvebestanden oktober 2006 ? februar 2007 var på 19-23 individer i 2 familiegrupper og ett revirmarkerende par samt noen enkeltindivider. Det er imidlertid verdt å merke seg at 5 ulver er skutt i Norge fra februar til oktober 2007.

Habitat

Ulven er en meget tilpasningsdyktig art, som blant annet finnes i ørkenstrøk, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, både i Nord-Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter). Arten må ikke forveksles med underarten vanlig ulv (Canis lupus lupus), som bl.a. lever i Skandinavia og kalles «ulv», og noen ganger «gråulv».

Underarter av ulv

Eurasiske underarter

alt
Hvitulv (Canis lupus albus)
Foto: Agon S. Buchholz
  1. Arabisk ulv (Canis lupus arabs) lever stort sett kun på den arabiske halvøy og er meget liten til ulv å være
  2. Asiatisk ulv (Canis lupus pallipes) er liten og lever i området mellom Tyrkia og Egypt, øst mot Pakistan (men trolig ikke i India)
  3. Himalayaulv (Canis lupus himalayensis) er en ny underart som ganske nylig ble oppdaget i Himalaya. Den er svært gammel.
  4. Hvitulv (Canis lupus albus) er stor og lever i eurasiske polare strøk, bl.a. i Finland og Russland
  5. Iberisk ulv (Canis lupus signatus) er en mellomstor ulv som finnes i Spania og Portugal
  6. Indisk ulv (Canis lupus indica) er en liten ulv som ganske nylig er oppdaget i India.
  7. Kaspisk ulv (Canis lupus cubanensis), av og til også kalt kaukasisk ulv, er mellomstor og lever i området mellom det Kaspiske hav og Svartehavet.
  8. Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er stor og lever over store deler av Europa og Asia, bl.a. i Skandinavia.
    1. Steppeulv (Canis lupus campestris) er mellomstor og finnes i sentralasiatiske steppe- og ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).
    2. Mongolsk ulv (Canis lupus chanco) (vestlige og nordlige populasjoner) er stor og lever i deler av Himalaya, Russland, Mongolia, Kina og Korea. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus). Se også himalayaulv.
    3. Asiatisk ørkenulv (Canis lupus desertorum) er mellomstor og finnes i asiatiske ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).

Utdødde eurasiske underarter

  1. Austroungarsk ulv (Canis lupus minor), også kalt sivulv, Østerrike-Ungarn, (? før 1900)
  2. Hokkaidoulv (Canis lupus hattai) også kalt japansk ulv og Canis lupus rex, levde på øya Hokkaido i Japan og var større enn honshu-ulv, utryddet med stryknin (? ca. 1889)
  3. Honshuulv (Canis lupus hodophilax) også kalt honshu syngehund og japansk syngehund, levde på øyene Honshu, Shikoku, og Kyushu i Japan og kan ha vært en nær slektning til Ny-Guinea syngehund og dingo, (? ca. 1905)
  4. Spansk ulv (Canis lupus deitanus), (? ca. 1930)

Amerikanske underarter

alt
Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi)
Foto: Jim Clark / U.S. Fish & Wildlife Service

Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak (U.S. Fish and Wildlife Service). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.

  1. Mackenzie Valley ulv (Canis lupus occidentalis) er den største nordamerikanske ulven. Den varierer i farge fra nesten hvit til nærmest sort, og er utbredt i Alaska og det vestre Canada. Ansees ikke for å være truet. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Alaskaulv (Canis lupus pambasileus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    2. British Columbiaulv (Canis lupus columbianus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    3. Gråhvit ulv (Canis lupus griseoalbus) – også kalt manitobaulv, stor. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    4. Kenaiulv (Canis lupus alces) – stor ulv fra Alaska, (?). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    5. Nordvestterritorieulv (Canis lupus mackenzii). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    6. Tundraulv (Canis lupus tundrarum) – arktisk ulv. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
  2. Nordamerikansk steppeulv (Canis lupus nubilus) er utbredt i det sørøstre Alaska, det sentrale og nordøstre Canada og i det nordvestlige USA. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Newfoundlandulv (Canis lupus beothucus) (?). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    2. Vancouver Island-ulv (Canis lupus crassodon). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    3. Cascade Mountains-ulv (Canis lupus fuscus) (?), også kalt brunulv, usikkert om den er utryddet eller ikke. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    4. Hudsonulv (Canis lupus hudsonicus) også kalt tundraulv, følger reinflokkene i Hudson Bay-området. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    5. Nordlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus irremotus) var antatt utdødd, men kan være gjenfunnet i Montana. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    6. Labradorulv (Canis lupus labradorius). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Great Plain ulv.
    7. Aleksanderarkipelagetulv (Canis lupus ligoni) lever på arktiske øyer. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    8. Østlig Minnesota-tømmerulv (Canis lupus lycaon) var den mest vanlige amerikanske underarten. Minnesotabestanden av denne underarten blir fra 1992 regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    9. Baffin Island-ulv (Canis lupus manningi). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    10. Sørlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus youngi) (?). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
  3. Østlig tømmerulv (Canis lupus lycaon) ble tidligere regnet som den mest vanlige nordamerikanske underarten, men en omklassifisering har endret på dette. Minnesotabestanden blir nå regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv (se over), samtidig som ulvene i Algonquin Park-reservatet nylig har blitt omklassifisert som en egen ulveart, kalt kanadisk ulv (Canis lycaon). Resten av bestanden i Canada og de nordøstre delene av USA utgjør nå den reduserte bestanden av østlig tømmerulv.
  4. Arktisk ulv (Canis lupus arctos) finnes på de arktiske øyene i Canada og på Grønland. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Bernardsulv (Canis lupus bernardi) også kalt tundraulv, (? ca. 1952). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
    2. Grønlandsulv (Canis lupus orion) (? 1930-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
  5. Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi) er den minste ulven i Amerika og ble utryddet fra naturen omkring 1960. Ulver avlet fra dyr i fangenskap ble satt ut på 1990-tallet. Fantes opprinnelig i Mexico og de sørvestre delene av USA. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Sørvestlig ulv (Canis lupus mogollonensis) levde i Arizona og New Mexico, (? 1940-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
    2. Texasulv (Canis lupus monstrabilis, (?). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.

Andre underarter (hunder)

alt
Australsk dingo
Foto: Karen Johnson

Forskerne har slått fast at ulvarten er stamfar til hunden, men det er uvisst hvilken underart (det kan være flere) den nedstammer fra. Hunder deles inn i tamme (domestiserte) og halv-ville (semi-domestiserte) raser.

  1. Dingo (Canis lupus dingo) er en hundetype som kan ha vært enten helt eller delvis domestisert for ca. 6 000-11 000 år siden, men som siden har gått tilbake til å leve i en slags vill tilstand, ofte i umiddelbar nærhet av mennesker.
  2. Tamhund (Canis lupus familiaris) er en hundetype som oppsto for ca. 12 000-14 000 år siden, men selve prosessen som førte fram til domestiserte hunder begynte kanskje allerede for 60 000-135 000 år siden.

Andre ulvearter

Inkludert ulv finnes det fire kjent ulvearter i verden, hvorav en er relativt nyoppdaget. Denne har ikke rukket å bli fullt ut anerkjent som egen art ennå, siden slikt gjerne tar ganske lang tid. Nylig ble det også oppdaget to hittil ukjente ulver i India, nemlig indisk ulv (Canis lupus indica) og himalayaulv (Canis lupus himalayensis). Det ble i en tid argumentert for at det var nye arter. Begge er svært gamle av opprinnelse, men har siden blitt klassifisert som underarter av vanlig ulv.

  • Rødulv (Canis rufus) er en meget sjelden ulveart som holder til i det sydøstlige USA. Den har 3 kjente underarter, men man antar at kun to av disse fortsatt eksisterer. Kun en av disse finnes i vill tilstand. Totalbestanden består trolig av færre enn 500 dyr.
  • Etiopisk ulv (Canis simensis) er en meget sjelden ulveart som holder til i Nordøst-Afrika. Det finnes 2 kjente underarter. Totalbestanden består trolig av ca. 400-1 000 dyr, men forskere hevder at estimater på mer enn 550 dyr er optimistiske.
  • Kanadisk ulv (Canis lycaon) er en nyoppdaget ulveart. Den ble oppdaget ved en tilfeldighet i Algonquin Provincial Park i Canada, der forskere drev undersøkelser på en meget kjent ulveflokk som de trodde var en underart av ulv. Arten har fortsatt ikke kommet med i vurderingene på IUCNs rødliste, men den antas å være kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig færre enn 250 dyr.

Konflikter

Ett av hovedproblemene med ulv er at den tar beitedyr - ofte flere enn den trenger, såkalt overskuddsdreping. I Norge slippes hvert år ca. 2,2 millioner sau i utmark 3-5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.

Problemet med dette er at det ikke er mulig utføre effektivt tilsyn av frittgående beitedyr med hensyn til rovdyr, slik at bøndene mister flere tusen sau og rein hvert år. Riktignok står ulven bare for en svært liten andel av disse drapene, men den får langt den største oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vært «ulvefritt», men også at ulv kan gi svært dramatiske skader i de besetningene som blir rammet.

Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved å bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder, gjennom å flytte beitedyrene til inngjerdet innmark eller til områder som ikke er en del av et ulverevir. Tradisjonell gjeting, dvs direkte kontroll med alle dyrene hele tiden, fungerer bra, men er for kostbart. Vokterhunder kan også være effektivt under visse forhold, men kan ikke brukes sammen med sau som går fritt på beite.

Andre problemområder mellom ulv og folk, er at ulv dreper og skader hunder og konkurrerer med jegerne om elg, rådyr og andre byttedyr. Mange er også redd for å ha ulv i sitt nærområde.

Politikk

Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovdyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. Der ulven kommer i konflikt med menneskene har den en tendens til å tape, fordi mange tar loven i egne hender når ulven går dem i næringen. Slikt skjer også i Norge.

Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt våren 2004 og går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen, og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området. Lisensjakten på ulv, som ble gjennomført i januar 2005, er et resultat av denne politikken.

Trusselbilde

Som sådan er ulven nå beskyttet i henhold til CITES-konvensjonen Appendix II (handel kun tillatt dersom artens eksistensgrunnlag ikke trues) i alle land. I noen også i henhold til CITES Appendix I (handel med arten er ikke tillatt) og Bern-konvensjonen. Noen land har også fredet arten, enten helt eller delvis.

Ulven er listet som «direkte truet» i både Norge (Størkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sårbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I så måte ser man gjerne på den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrering fra Finland, men dette er ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrering fra Russland.

Rødlistestatus

På IUCNs rødliste står ulv oppført som LC (Least Concern) eller livskraftig. Det finnes imidlertid lokale populasjoner som har en mer anstrengt status. Disse er som følger:

  • Canis lupus ssp. dingo VU A2e (se dingo for detaljer)
  • Canis lupus (Frankrike-Italia) VU D2
  • Canis lupus (Mexico) EW
  • Canis lupus (Spania-Portugal) LR/cd (se iberisk ulv for detaljer)

I tillegg regnes den norske bestanden av vanlig ulv som kritisk truet (CR) av utryddelse.

Ulv i Skandinavia

Den skandinaviske ulvebestanden var på mellom 127 og 151 dyr vinteren 2006/2007, hvorav 19-21 dyr ble sporet i Norge og resten i Sverige. Dette inkluderer blant annet to enslige ulver som ble sporet ved henholdsvis Karasjok og Kautokeino på Finnmarksvidda, og en enslig ulv som ble sporet i Birkenes-Åmli området i Aust-Agder. Det ble registrert 17 familiegrupper, hvorav 11 ulvepar var revirmarkerende.

På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander i her, men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Ulvepesten slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utryddelseskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander. Sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmarka) førte dette til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble borte. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til den siste skandinaviske ulven var død engang på 1960-tallet.

Revir i Norge

Fra Norge er det kjent to helnorske familiegrupper; den såkalte «Julussaflokken» (øst for Rena) og «Kynnaflokken» (øst for Elverum), begge i Hedmark. Lenger sør finnes dessuten «Gräsmarkflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige) og «Dals-Ed-Haldenflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige, sørøst av Halden). I tillegg finnes «Juvbergetreviret» (et revirhevdende ulvepar øst for Kynnaflokken, på grensen mellom Norge og Sverige), «Rotnareviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Juvbergetreviret), og «Rømskog-Djurskogreviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Gräsmarkflokken). Det er dessuten mulig at dyr fra «Nyskogaflokken» (i Sverige, øst for Rotnareviret) krysser over grensen til Norge. Det antydes dessuten en skandinavisk tilvekst på 18-22 valpekull i løpet av 2007.

Innvandring fra Russland og Finland

Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Slikt skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarne i Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet.

Ny etablering i Norge/Sverige

Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårdsheiulven (en 46 kg tung hannulv som innvandret østfra og som ble skutt i 1984). Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensiale (30 % pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt født hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden.

Revitalisering og avskyting

Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt p.g.a. innavl. For å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.

Vinteren 2001 ga Direktoratet for Naturforvaltning klarsignal til en svært omstridt helikopterjakt på en hel ulvefamilie i Atnadalen. Etter at hele flokken var skutt, viste det seg at ett av dyrene bar på genmateriale som nå er borte fra den skandinaviske ulvestammen.

I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble det naturlig nok stor misnøye med. Myndighetene satte mye inn ressurser for å hindre at ulven forsvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen tyst.

Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall i Västernorrlands län og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvatnet i Jämtlands län, der ringvatnetvargen, som den ble kalt, hadde lagt sin elsk på ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nær Pajala i Norrbottens län, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere.

Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven skutt av et jaktlag i nærheten av Lesja.

Se også

Referanser

Eksterne lenker

© This material from Villmark is licensed under the GFDL.

Sist oppdatert fredag 10. august 2018 21:27
 

Diskuter denne artikkelen
Du må logge inn eller registrere deg for å skrive kommentar.